Genmodifisering i landbruket

Hva er genmodifiserte organismer (GMO)?

Genmodifisering er en moderne teknologi som har bredt om seg, spesielt innenfor det globale landbruket. Bioteknologinemda definerer genmodifiserte planter som organismer som har fått sitt arvestoff forandret ved hjelp av genteknologiske metoder. Dette innebærer at man kan flytte gener mellom ulike arter og tilføre organismer nye egenskaper. Egenskapene kan være for eksempel bedret motstand mot tørke, insekter eller spesielle sprøytemidler.

Blant de første genmodifiserte plantene var tobakk og petunia, som kom tidlig på 1980-tallet. De ble utviklet for forskning, ikke for det kommersielle markedet. Senere har mange plantearter blitt genmodifisert og fått store markedsandeler og økonomisk betydning. I 2010 var for eksempel om lag 80 prosent av soyaen som ble produsert i verden, genmodifisert (Bioteknologinemda).

GMO i Norge

Norge har en restriktiv Genteknologilov som baserer seg på føre-var-prinsippet. Denne loven sier at man ikke skal innføre GMO i Norge med mindre man kan bevise at GMO-en det er snakk om ikke utgjør en fare for miljø og helse. I tillegg skal det legges vekt på at GMO-en skal ha en samfunnsmessig nytte, og at den fremmer bærekraftig utvikling. På grunn av disse kravene er ingen genmodifisert mat eller fôr så langt blitt godkjent i Norge, selv om det som regel ligger flere søknader fra GMO-selskaper på regjeringens bord til behandling. GMO-er som kan spire skal godkjennes etter genteknologiloven. Mat og fôr skal også godkjennes etter matloven. Genteknologiloven har oppnevnt Bioteknologinemda til å komme med råd og utsagn om saker som dreier seg om GMO og bioteknologi.

Landbrukets holdning til GMO
Landbruksorganisasjonene utarbeidet i 2005 et dokument om sin holdning til GMO.  Der står det:

«Landbrukets oppgave er å forvalte naturen på en slik måte at det bidrar til en bærekraftig utvikling. Det er en overordnet målsetting å opprettholde produksjonsmåter som sikrer trygghet for matkvalitet og helse. Innenfor denne rammen skal landbruket produsere mat og andre produkter effektivt og rasjonelt til beste for næringen og forbrukerne.  

Landbruket vil understreke behovet for mer kunnskap om de langsiktige konsekvensene, for eksempel på miljø og helse, ved bruk av genmodifisering og genmodifiserte organismer. Det er derfor særlig viktig at det offentlige sikrer midler til tverrfaglig og uavhengig forskning på dette området.

Landbruket i Norge vil ikke delta i utviklingen av, eller ta i bruk genmodifiserte husdyr i matproduksjon. Landbruket vil heller ikke dyrke genmodifiserte planter til mat eller fôr. I tillegg er landbruket prinsipielt imot å bruke genmodifiserte råvarer i fôr. En vil derfor forsøke å unngå bruk av slike råvarer så lenge det er praktisk og økonomisk forsvarlig. Landbruket vil ikke under noen omstendighet benytte planteråstoff som inneholder gener som koder for antibiotikaresistens i husdyrfôr.»

Det norske Nettverk for GMO-fri mat og fôr gjennomførte i 2012 en informasjonskampanje om GMO. I forbindelse med kampanjen ble det i samarbeid med Norges Bondelag laget en informasjonsfilm hvor den amerikanske bonden David Runyon forteller om sine negative erfaringer med GMO-dyrking og GMO-selskapet Monsanto. Denne korte filmen gir en god grunnleggende innsikt i GMO-problematikk relevant for bønder, slik som at patenter på GMO vanskeliggjør bøndenes hverdag fordi GMO-er sprer seg til åkrene til bønder som dyrker GMO-fritt. Den viser at GMO i stor grad dreier seg om konflikten mellom bønder og store GMO-selskapers makt over markedet.

GMO i verden

GMO har eksistert på verdensmarkedet siden midten av 90-tallet, men det er kun fem land som står for over 90 prosent av produksjonen. USA alene stod i 2008 for hele 50 prosent av den totale mengden GMO-mat som ble dyrket. De viktigste GM-artene er mais, soya, raps og bomull. GMO blir i hovedsak brukt som proteinråvare for dyrefôr eller som organisk råvare for produksjon av biobrensel, men en del GMO blir også spist av mennesker.

Hvem produserer GMO?
Verdensmarkedet for industrielt jordbruk, og spesielt GMO, er oligopolistisk. Det vil si at det kun er noen få markedsaktører som til sammen kan dominere markedet. Det er verdt å merke seg at mange av selskapene som produserer GM-frø også produserer sprøytemidler og andre typer frø. Det amerikanske storselskapet Monsanto selger for eksempel både kjemiske sprøytemidler og GM-frø som er utviklet til å være resistente mot deres type sprøytemiddel.

Miljø

90 prosent av GMO-ene som dyrkes i dag, er modifisert til å tåle sprøytemiddel eller til å selv produsere insektgift. Denne typen tilnærming til skadedyrbekjempelse bidrar ikke bare til å ta knekken på skadedyrene, men også resten av biomangfoldet. I tillegg er det store muligheter for at skadedyr og bakterier utvikler resistens mot sprøytemidlene, som kan føre til at GM-avlingene til slutt blir ødelagt, og man hele tiden er nødt til å utvikle nye resistente sorter.

Foruten sprøytemidlenes klare negative påvirkning på miljø, biomangfold og helse, spiller GMO-ene i seg selv en rolle i nedgangen av sortsmangfoldet. GMO-er utgjør kun noen få sorter, mens naturen i utgangspunktet har et vell av forskjellige varianter og et stort genutvalg. Når bønder går over fra å forvalte dette store sortsmangfoldet til kun å dyrke noen få GM-sorter, forsvinner den tradisjonelle diversiteten, og muligheten vi har for å hente gener ut fra naturen når vi trenger dem, minskes.

Helse og forskning

Det er omfattende mangel på forskning både på helsemessige og miljømessige konsekvenser av GMO. Det er derfor vanskelig å si om GMO er farlig for mennesker og dyr eller ikke. En stor del av forskningen som finnes om GMO er gjennomført av de samme selskapene som produserer GMO-er, og her kommer GMO-ene stort sett godt ut. Disse selskapene begrenser samtidig uavhengige forskeres muligheter til å forske på deres genmodifiserte plantemateriale. Dette gjør at man bør være kritisk til mye av dagens GMO-forskning.

I tillegg har vi enda ikke god forskning på langtidseffektene av GMO. Forskningen utføres på dyr over korte perioder, og dagens krav er at dyrene skal overvåkes i 90 dager. Mange mener at dette er for kort. Likevel er det flere studier på rotter og vannlopper som indikerer en sammenheng mellom GMO-konsum og tilfeller av kreft eller dødelighet. Genøk , Norsk senter for biosikkerhet, jobber blant annet med å undersøke helsemessige konsekvenser av GMO. De anbefaler en videre restriktiv og føre-var-holdning til genmodifiserte organismer.

Enkelte forskere antar at de mest sannsynlige helseeffektene relatert til GMO-konsum vil dreie seg om økte problemer med helseplager som blant annet allergi, matintoleranse og stoffskifteendringer. Hva de langsiktige helsemessige konsekvensene på mennesker vil være, er høyst usikkert. Flere tar dermed til orde for at det er for risikabelt å skulle tillate GMO når vi ikke er helt sikre på hva konsekvensene vil være.

GMO i utviklingsland

Ifølge Bioteknologinemda er genmodifiserte sorter av planter som soya, mais og raps i dag utviklet av store bioteknologiselskaper for områder der det er mulig å drive et industrialisert landbruk med god ressurstilgang. Så langt har bruken av genmodifiserte planter ikke bidratt særlig til å bekjempe sult og sikre matforsyning i u-land.

I tråd med lange tradisjoner forvalter småskalabønder i u-land plantesorter som er tilpasset lokalmiljøet. Dersom det introduseres nytt såmateriale som, i hvert fall på kort sikt, øker avlinger og inntjening, kan dette gå på bekostning av lokal kunnskap om foredling, dyrkingsmetoder og forvaltningen av sortsmangfoldet.

Dette mangfoldet utgjør grunnlaget for videre utvelgelse og foredling av vekster som er robuste overfor skadedyr, sykdommer og klimaendringer. På sikt er dermed en reduksjon av mangfoldet samtidig en trussel mot matsikkerheten, både for fattige mennesker i utviklingsland, men på sikt for alle. Et annet aspekt er at bøndene mister kontroll over såkornet ved bruk av patenterte GM-planter, fordi de da ikke uten videre har lov til å ta såkorn fra egen avling for bruk neste sesong. 

For at bruken av GMO i u-land skal være bærekraftig og komme det bredere lag av befolkningen til gode, framheves det fra flere hold - deriblant FNs mat- og landbruksorganisasjon FAO - at det må satses på å utvikle mer næringsrike og tilpasningsdyktige versjoner av matplanter som kassava, potet, ris og hvete. Av egenskapene som her spesielt framheves er planter med økt salt- og tørketoleranse. 

Få tydelige fordeler

Alt i alt er det foreløpig få tydelige fordeler ved å ta i bruk genmodifisert mat og fòr. De opprinnelige argumentene med at GMO skulle bidra til bedre matsikkerhet og økt produksjon for verdens fattige, har vist seg ikke å være holdbare. At vi heller ikke har en god oversikt over hvilke langtidskonsekvenser GMO vil ha for mennesker, dyr og miljø, er et godt argument for at vi foreløpig forholder oss restriktive overfor GMO i Norge. Det faktum at mange aktører - deriblant flere landbruks- og miljøorganisasjoner over hele verden - ytrer stor skepsis mot GMO, bør også veie som et argument for å innta en føre-var-holdning. Det norske landbruket mener vi bør avvente innførsel av GMO til vi har mer kunnskap, og til det eventuelt kommer GMO-varianter på markedet som vil bidra til påviselige positive effekter som rettferdiggjør deres bruk.