Det er en lørdag sent i november. Vårt vertskap er Norges Vels lokale partner i Uganda, Uganda Cooperative Alliance, og deres landbruksrådgiver Nathan. November og desember er en del av det som i denne delen av Afrika kalles den korte regntid, men på tross av regnet er landsbyveiene likevel støvete. Etter en drøy time på humpete veier føles det derfor godt når bilen stanser, og ”the african massage” er over.

Ressurssterke bønder
Foran oss ligger et enetasjes, hvitt murhus der 10-12 bønder er samlet for å treffe oss. De deltar alle i den samme gruppen, eller foreningen  – en av i alt 59 grupper som Norges Vel støtter i Uganda. De dyrker sin egen jord, men samarbeider om å dekke fellesutgiftene til kontoret og andre løpende utgifter som følger med å være del av en organisasjon.

Billedtekst: Bankfilosofi.

Det viktigste er nok likevel at de gjennom samarbeid med en lokal bank får tilgang til investeringsmidler og lån. Dette forutsetter imidlertid at de allerede har en sparekonto i banken, og kjøper aksjer i banken. Det er det ikke alle bønder som har anledning til. – Dette er et tilbud til de bøndene som etter lokale forhold er relativt ressurssterke og målrettede, og med potensial til å klare seg selv. For oss er det jo helt sentralt at den hjelpen vi yter, både økonomisk og gjennom vår fagkompetanse, skal være av tidsbegrenset karakter, sier Ragnhild Maatla Salomonsen, Norges Vels faste representant i regionen.

Huset der vi treffer bøndene fungerer både som forsamlingslokale, varelager og bank. Det sistnevnte av disse bruksområdene er også årsaken til at den første vi ser når vi kommer ut av bilen er en væpnet vakt. Inne er bøndene som møter oss både kvinner og menn, yngre og eldre. Som tradisjonen tro i denne delen av Uganda begynner møtet med bønn.

Billedtekst: Bananvin - et biprodukt av bananer vi ikke er godt kjent med i Norge. Den er søt og mektig.

Deretter kommer mat og drikke på bordet, etterfulgt av en presentasjonsrunde der alle forteller litt om sitt arbeid, resultater og mål. I etterkant av møtet ber jeg om å få snakke nærmere med to av dem som har gjort størst inntrykk på meg, Kanguememe Alice (bildet i innledningen), en kvinne i begynnelsen av førtiårene, og Kagushotkwa Ennuella på nærmere 70 år.

Firedoblet inntekt
Kangumeme Alice har, på tross av hun bare er i førtiårene, vært bonde i 35 år. Hun dyrker bananer og ris, og har deltatt i gruppen i fire år. Hun forteller at den har hatt stor betydning for henne og familien. Ett viktig element er at inntektene deres har blitt mer enn firedoblet sammenliknet med før hun ble med, men minst like viktig er det å kunne møte og diskutere utfordringer sammen med de andre i gruppen, samt  få tilgang til gode, stabile låneordninger. - Tidligere var vi nødt til å selge deler av buskapen når vi skulle betale skolepenger for ett av våre ni barn, nå slipper vi det. Vi kan tenke mer langsiktig, sier Kangumeme. Likevel er det hennes største bekymring at inntektene fra gårdsdriften ikke vil øke i samme takt som utgiftene til skolegang.

Hennes håp er at barna, som nå er fra 13 til 25 år, vil ta høyere utdannelse og få godt betalte jobber i Kampala eller andre større byer. I mellomtiden fortsetter arbeidet på gården, der hun i tillegg til familiens egen arbeidskraft også har åtte ansatte.  Det gjør gården til en relativt stor gård i dette området.

Billedtekst: Den skal tidlig krøkes som god ananasdyrker skal bli.

Fra gruve til gårdsdrift
Kagushotkwa Ennuella har en ganske annen historie. Han er 69, men har likevel vært bonde i bare ti av dem. Han har arbeidet mesteparten av sitt voksne liv som gruvearbeider, men da gruvevirksomheten ble lagt ned måtte han livnære seg på annet vis.

Billedtekst: Etter er helt liv som gruvearbeider skiftet Kagushotkwa Ennuella beite. Her i åkeren bak forsamlingslokale.

Han ble først valgt til landsbyleder, men ønsket heller å være bonde. Gjennom opplæring i Uganda Farmer Association fikk han en form for grunnutdannelse, og begynte også å lære opp andre. Selv dyrket han kaffe og bananer, og kaffen solgte han gjennom et kooperativ. Etter hvert opplevde han et sterkt behov for en råvaresalgsforening, og sluttet seg til foreningen støttet av Landbrukssamvirket. – Min fremste motivasjon for å være med var utsiktene til høyere og mer stabile inntekter. Overskuddet av driften er mer enn tidoblet etter at jeg ble med, forteller han. De to eldste barna har fullført skolegang lokalt, og driver nå egne gårder. – Hos meg er det kona, datter og to barnebarn som driver gården nå, smiler han. – Selv om det stadig er nye utfordringer, tenker jeg at vi er bedre rustet enn mange andre til å møte dem.