Bioøkonomi

Oppdatert: 27.09.2016

Publisert: 07.05.2014

Historien om norsk fjørfeavl

Kyllinger

Norsk fjørfeavl ble startet i 1920 og avsluttet i 1994.

Oppdatert: 27.09.2016

Publisert: 07.05.2014

Det norske systematiske avlsarbeidet på fjørfe i regi av Landbruksdepartementet startet i 1920. Fordelen med egen avl er full kontroll med avlsmålene og mulighet for tilpasning til spesielle miljøkrav (fôr, innredninger, nebbtrimming, lys og klima) og ikke minst sjukdomssituasjonen.

På 1960 – tallet vokste det fram internasjonale avlsfirma på fjørfe med et stort salgspotensiale og tidvis aggressiv markedsføring. Det førte til at mange land på 80-tallet la ned eget nasjonalt avlsarbeid og satset i stedet på kontinuerlig import. Norge på sin side, hadde på denne tida svært strenge regler for import av levende dyr (midlertidig lov av 1934) for å verne om vår gode sjukdomssituasjon.

Det var tidvis diskusjonen også her hjemme om vi skulle ha en nasjonal avl, men det var først i 1990 at tilliten til norsk fjørfeavl begynte å rakne. Var det norske dyremateriale godt nok?

For å få fakta på bordet ble det gjennomført flere stasjonstester som sammenliknet de norske verpelinjene med de antatt beste utenlandske under standardiserte miljøbetingelser. Når det gjaldt slaktekylling var det liten tvil om at de beste utenlandske hybridene vokste fortere enn de norske, men var de mer kostnadseffektive? Norske Eggsentraler mente ja og ivret for import.

Testresultatene og hva de førte til

Stasjonstestene av verpehøner viste at de norske linjene (Norbrid 41 og Norbrid 78) la færre egg, men hadde langt lavere fôrforbruk enn de mest aktuelle utenlandske (tyske Lohmann og Shaver fra UK). Totalt sett ble det økonomiske vederlaget for bonden minst like høyt med de norske verpehybridene enn for gjennomsnittet av de utenlandske.  Det skulle tilsi at kravet om økt import ville dempes. Det skjedde ikke. I stedet inngikk flere avlsstasjoner intensjonsavtaler med utenlandske avlsfirma om levering av dyremateriale i påventa av at importforbudet skulle bli opphevet.

Landbruksdepartementet vedtok først kontinuerlig import av foreldredyr for and, gås og kalkun i 1992. Det var små produksjoner i Norge og derfor relativt uproblematisk. For verpehøns og slaktekylling skulle først en ekspertgruppe uttale seg om spørsmålet.

Det ble også vedtatt å gjennomføre tester under praktiske forhold (felttester) føren eventuell opphevelse av importforbudet. Rugerier og oppdrettere som ville teste utenlandsk materiale kunne melde seg. Svært mange ønsket det. De fikk importere dyr til testing uten at kravet om å ha norskavla dyr samtidig og under samme betingelser ble oppfylt. Det hele bar derfor preg av regulær bruksdyrimport i stedet for en sammenlignende felttest mellom norske og utenlandske dyr.

I 1993 la ekspertgruppa fram sin rapport som konkluderte med sterke advarsler mot kontinuerlig import, først og fremst for å hindre smitte av alvorlige fjørfesjukdommer som vi var forskånet for i Norge. Advarslene ble ikke lyttet til.

Felttestene viste tidlig tendenser til at slaktekyllingene fra Cobb (Sverige) og Ross (UK) vokste fortere og hadde et antatt bedre dekningsbidrag enn de norske, mens krysninger mellom norske og danske hybrider (Scan-Brid) lå midt i mellom. Dette var nok for Norske Eggsentraler som kom med søknad om import til Landbruksdepartementet før testene var avsluttet.

Politisk råkjør

Mer enn 1 år før verpetestene var avsluttet besluttet Landbruksdepartementet ved Ap-statsråd Øyangen å sende et forslag ut på høring om å tillate kontinuerlig import avbådeavlsmateriale til slaktekyllingogtil verpehøns. Forslaget var begrunnet i de foreløpige resultatene fra felttestene, henvendelsene fra næringa og inngåtte GATT avtaler. Hensikten var i følge Landbruksdepartementet at den nasjonale avlen skulle bli bedre i stand til å møte konkurranse fra internasjonale hybrider.

Næringa var splittet når det gjaldt slaktekylling. Norske Eggsentraler gikk i spissen for fri import og Norsk fjørfeavlslag var på den motsatte fløy. Imidlertid, de fleste var enige om at det norske avlsmateriale på verpehøns var liv laga og derfor skeptiske til fri import av verpelinjer.

Landbruksdepartementet og statsråd Øyangen (Ap) hadde i lengre tid stått for en liberalisering av landbrukspolitikken. I samme retning gikk GATT avtalen om økt internasjonal handel. AP ønsket også EU-medlemskap og folkeavstemningen var like om hjørnet. Det var derfor kanskje ikke så uventa at vedtak ble fattet om å tillate fri import av avlsdyr (besteforeldre/foreldre) til alle fjørfeproduksjoner allerede fra 1. juli 1994. Det utløste umiddelbart et ras av leveringsavtaler fra utenlandske hybridfirma til norske avlsstasjoner og rugerier der det allerede var inngått intensjonsavtaler. Før året var over var det leveringsklare utenlandsk dyremateriale på det norske fjørfemarkedet. Få etterspurte det norske med det resultat at avlsprogrammet ble lagt ned nesten over natta sjøl om ytterst få hevdet at det var det de ønsket.

Alle som kjenner til strukturen i fjørfeavlen visste at det ville bli resultatet. Avlsarbeid er kostbart. Markedet i Norge er alt for lite til at det kunne splittes opp uten at nye eksportmarkeder ble tilgjengelig. Landbruksdepartementets hastverk umuliggjorde en tilpasning til eksport. Men uansett, nasjonal avl forutsetter forankring i hjemmemarkedet for avsetting av og tilbakemelding på avlsresultatet.

Det politiske råkjøret mot fjørfenæringa, sviktende lojalitet og samhold blant bransjens egne folk ga ingen rom for tilpasning til nye importregler. Derfor mislyktes en videreføring av det nasjonale avlsarbeid på fjørfe.