Bærekraft, Samvirke

Oppdatert: 04.06.2020

Publisert: 24.05.2017

Fra gress til biff i takt med naturen

Norske bønder lager bærekraftig biff

Oppdatert: 04.06.2020

Publisert: 24.05.2017

Norge har blitt verdensledende på husdyravl fordi vi har organisert avlsarbeidet gjennom samvirkeorganisasjoner.

– Suksessen skyldes at bønder går sammen og samarbeider for å nå et felles mål. Slik har vi blant annet utviklet en av verdens mest klimavennlige storfekjøttproduksjoner, sier Oddbjørn Flatanger, daglig leder i TYR.

Det genetiske gullet er på innsiden

TYR er avlsorganisasjonen som sitter med ansvaret for det nasjonale avlsarbeidet på kjøttfe.

Sammen med GENO og Norsvin utgjør de et celebrert selskap – et fagmiljø som er fremst i verden innen avl og bioteknologi. Ved samlokalisering av de tre organisasjonene i 2015 ble de også den største faggruppen i verden innen avl og genetikk.

Prakteksemplarene på TYRs avlsstasjon på Stange i Hedmark er Norges fremste innen ammekuproduksjon, det vil si spesialisert produksjon av storfekjøtt.

Pelsen skinner og kroppen er kjøttfull og sterk. Men de virkelige verdiene – de som gjør at prislappen per hode i snitt ligger på over 85 000 kroner – er genetikken på innsiden.

Brede avlsmål er hemmeligheten bak friske, gode dyr

– Norsk avl blir regnet som noe av det beste i verden. Vi har blitt gode fordi vi har brede avlsmål samtidig som vi har fokusert på egenskaper som er økonomisk viktige for den norske bonden. Slik har vi fått dyr med god helse og som produserer bra. Vår visjon er at norsk storfekjøttproduksjon skal være bærekraftig og lønnsom, sier Flataker.

TYRs avlsarbeid drives på de 5 storferasene som er størst i Norge; de tunge rasene Charolais og Simmental som passer best i intensiv drift, de lette rasene Aberdeen Angus og Hereford som er valgt ut for å passe mer ekstensiv bruk og mellomrasen Limousin.

 

Her er to av Norges flotteste avlsokser på Tyrs okseauksjon 29. april 2017. Ikke bare ser de flotte ut, men de er avlet frem for å være lønnsomme og bærekraftige. Foto: Ingrid Fosse Styrkestad.

Norske bønders eksport til Frankrike er en bragd

Norske bønder har avlet fram så godt dyrematerial i rasene Limousin og Charolais at genetikken har blitt eksportert tilbake til opprinnelseslandet Frankrike. En bragd som har blitt karakterisert av landbruksminister Jon Georg Dale som «det beste av norsk landbruk».

– Å eksportere storfegenetikk av rasene Charolais og Limousin til Frankrike, er som å eksportere Whiskey til Skottland, forteller en engasjert Flataker.

Norsk avl skiller seg ut på brede avlsmål

TYRs avlsarbeid skiller seg ut ved at de avler på egenskapene fôreffektivitet og fôropptak. Det gjør at de kan plukke ut de dyra som er mest ressurseffektive framfor de som bare produserer størst kvantum produkt.

Teststasjonen på Staur er den eneste i Europa som gjør disse målingene så nøyaktige som på individnivå.

– På Staur registrerer vi alt fôropptak både på grovfôret og kraftfôret. I tillegg registrerer vi hele tida vekta på oksen. På den måten får vi god oversikt over hvor mye fôr dyra faktisk tar opp, slik at vi kan velge ut de som produserer mest mulig kjøtt og melk på fôret de får tildelt, forklarer avlskonsulent i TYR Solvei Cottis Hoff.

I tillegg til fokus på ressursutnyttelse, utarbeides avlsarbeidet med den grunnleggende holdningen at dyrene er mer enn bare produksjonsenheter.

– Vi tar hensyn til mer enn bare produksjon og har med helse og fruktbarhet inn i de brede avlsmålene. I tillegg til grovfôropptak og fôrutnyttelse, avler vi på helse, fruktbarhet, moregenskaper, tilvekst og slakteegenskaper, sier hun.

God dyrehelse er et konkurransefortrinn det er verdt å ta vare på

Det er nettopp det brede fokuset som har gitt oss gode dyr her til lands. Mange andre steder er det utelukkende produksjonsegenskapene hos dyrene som blir vektlagt. Slik ensidig avlsarbeid kan gi dyr med store funksjonsnedsettelser.

Et eksempel til avskrekkelse er den velkjente rasen Belgisk Blå hvor bøndene avler på en genmutasjon på tross av at dyrets biologiske funksjonsevne er sterkt nedsatt.

– Vi blir sett på som et land med god helse og dyrevelferd. Det har vi fått et godt rennommé for, noe vi ser i form av at avlsorganisasjonene får solgt genetikken til resten av verden. Det er viktig for oss som avlsorganisasjon å ivareta den gode dyrehelsen, sier Hoff.

Avlskonsulent Solvei Cottis Hoff fra TYR er stolt over arbeidet som norske storefebønder gjør. Foto: Ingrid Fosse Styrkestad.

Avl i samvirke gir det beste resultatet

Godt avlsarbeid er svært viktig fordi avl er det kraftigste verktøyet vi har i husdyrproduksjon.

Rent teknisk er fremgangen umulig å få til for hver enkelt bonde. Produsentene må derfor stå sammen og samarbeide for å få gode genetiske resultater. Norge har blitt verdensledende fordi vi har organisert avlsarbeidet gjennom samvirkeorganisasjoner.

– Samvirke har hatt alt å si for vår avl og er mye av grunnen til at norsk avl har blitt så god. Suksessfaktoren har vært at bøndene går sammen og samarbeider for å nå et felles mål, sier Flataker.

Vi må bruke de ressursene vi har

Forsker ved institutt for husdyr- og akvakulturvitenskap på NMBU, Laila Aass har doktorgrad i storfeproduksjon og arbeider med blant annet klima og matproduksjon.

Også hun mener at samvirkeorganisering av avlen spiller en viktig rolle i norsk avlsarbeid.

– Samvirke blir viktigere og viktigere framover. Ammekunæringa vil få en større plass i det politiske totalbildet. Det åpner jo for store muligheter, men gir også flere forpliktelser. Større oppslutning om fellesskapet og å bringe hele næringa videre blir viktig. Da må vi bruke de ressursene vi har til rådighet til nytte for samfunnet. Det er jo matproduksjonen som skal styrkes, sier hun.

Vi importerte 21 % av storekjøttet vi spiste i 2016 til tross for at norsk storfekjøtt er både mer bærekraftig og klimavennlig enn i mange andre land. Det er jo litt dumt. Foto: iStock

Det er behov for mer norsk storfekjøtt

I 1990 ble 95% av storfekjøttet vi produserte i Norge dekket av kalver fra kombinasjonsdrift – storfe av rasen Norsk Rødt Fe som produserer både melk og kalv fra samme mordyr.

I dag er denne andelen på 70-75% og stadig synkende. Utviklingen skyldes økt melkeproduksjon per dyr samtidig som melkekonsumet i befolkningen er stabilt. Det gir færre mordyr til å bære fram kalv til slakt.

Etterspørselen etter norsk storfekjøtt er stort og behovet for flere dyr likeså. Beregninger utført av TYR og Nortura viser at vi trenger mellom 4000-5000 nye kyr hvert år de neste 15 årene for å dekke underskuddet i markedet.

I følge Landbruksbarometeret 2017 ble 21% av storfekjøttet vi spiste i 2016 importert. Heller enn å bruke de norske gressressursene til å produsere kjøttet selv, transporterer vi da produktene på tvers av landegrensene. Dette blir spesielt ugunstig sett i lys av at norsk kjøttfeproduksjon er mer klimavennlig og bærekraftig.

Lite kraftfôr og lave klimagassutslipp gir en mer bærekraftig produksjon

I rapporten «Tackling Climate Change Through Livestock» har FNs organisasjon for ernæring og landbruk, FAO, slått fast at storfekjøtt fra Norge og Vest-Europa er mye mer miljøvennlig enn fra andre kjøttproduserende land.

Laila Aass har sett på hvorfor.

– Klimagassutslippene minker når effektiviteten i produksjonen øker. Våre produksjonssystem er veldig effektive. Vi har avlet for bedre dyremateriale, noe som jevnt over gir bedre helse og dyr som vokser raskere. Vi har også gode produksjonsforhold rundt dyrene. Det vil si bedre fôring, bra fjøs og flinke bønder, forteller Aass.

Produksjon av norsk storfekjøtt er god ressursutnyttelse

Stortinget har vedtatt et mål om økt matproduksjon på norske ressurser i takt med den nasjonale befolkningsveksten på 1% i året.

Med bakgrunn i dette og i markedssituasjonen, er det liten tvil om at produksjonen av norsk storfekjøtt vil få en større plass framover. Det kan i så fall bety utnyttelse av flere norske fôrressurser.

– Det som er flott med ammekuproduksjonen er at det er en gressbasert produksjon. 80-90% av kalvingene skjer på våren, slik at dyrene kan beite mye. Det bidrar til utmarkutnyttelse og at det brukes lite kraftfôr i produksjonen. I tillegg er det jo fint når mor og kalv kan gå sammen, sier Aass.

Det er fint når ku og kalv beiter sammen. Det er også fint at FAO har slått fast at storfekjøtt fra Norge og Vest-Europa er mer miljøvennlig enn andre land. Foto: iStock

Ku eller korn? Ja takk, begge deler!

Det er en stor diskusjon knyttet til hvor veksten i ammekuproduksjon bør skje. Noen mener at ammekua ikke hører hjemme i kornområder fordi de beslaglegger kornjord der. Men her er bildet mer nyansert.

Ammeku i kornområdene trenger ikke å beslaglegge disse områdene, mener Aass.

– Storfe er gode på å utnytte marginalt fôr og kan benytte et større spekter av fôrressursene våre. De kan for eksempel utnytte marginale beiteområder i ravinelandskap på Romerike eller blandingsområder i Trøndelag, og de kan utnytte halmen fra kornproduksjon. En kan fint ha ammekuproduksjon i områdene hvor det er mye terreng og tilgjengelig beite. Mange steder ligger jo korn- og beiteland om hverandre og produksjonene kan fungere utfyllende. Det handler bare om å balansere det slik at områdene for korndyrking ikke blir brukt til gress.

Les mer: Kan norsk landbruk bli uavhengig av soya fra Brasil?

Norsk storfeproduksjon er bra, men kan bli enda bedre

Selv om storfekjøttproduksjonen allerede er veldig bærekraftig i dag, er potensialet for ytterligere forbedring stort.

– Det betyr utrolig mye å innføre tiltak på gårdsnivå. Du kan korte ned kalvingsintervallet, alder ved første kalving, redusere kalvetapet og optimalisere slaktevektene ved å bedre fôringen. Slike ting kan faktisk gi en økning i kilo slakt per ku på 15-20% og redusere klimagassutslippene med 15% fram mot 2030-2040 innenfor dagens produksjonssystem. Ansvaret for dette ligger hos bøndene, men forvaltning og politikere må sørge for at effekten av tiltakene godskrives næringa som klimatiltak, avslutter Aass.